A43

Rett behandling til rett tid på rett sted - Identifisering av pasienter med KOLS og hjertesvikt som har behov for lindrende behandling

Forfattere: Cesilie Laugen Evensen1, Bodhild Andvik2

1. Sunniva palliativt team, Haraldsplass diakonale sykehus 2. Medisin 3, Haraldsplass diakonale sykehus

E-post: cesilie@ihelse.net; bdha@ihelse.net

Tittel: Rett behandling til rett tid på rett sted - Identifisering av pasienter med KOLS og hjertesvikt som har behov for lindrende behandling

Bakgrunn Palliasjon skal ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) være diagnoseuavhengig. Forskning viser at pasienter med KOLS og hjertesvikt har lik symptombyrde som mange kreftpasienter. Derfor bør pasienter med KOLS og hjertesvikt få tilbud om palliativ behandling.

Haraldsplass diakonale sykehus (HDS) er et lokalsykehus med indremedisinsk, kirurgisk/ortopedisk og palliativ virksomhet. Sunniva palliativt team (SPT) ble opprettet 1. mars 2022.

Fra oktober 2022 er det gjennomført et prosjekt ved Medisin 3 (slag-, hjerte- og lungeavdeling) i samarbeid med SPT. Målet er å istandsette avdelingen til å identifisere palliative pasienter og dermed bedre behandlingstilbudet til pasienter med KOLS og hjertesvikt.

Metode Alle inneliggende pasienter med hjertesvikt og KOLS på Medisin 3 screenes. Verktøyet som brukes er «identifisering av den palliative pasient» med overraskelsesspørsmålet «ville du blitt overrasket dersom pasienten døde i løpet av det neste året?». Resultatet av screeningen markeres i elektronisk tavle (IMATIS). Pasienter som screenes som palliative, skal få tilbud om henvisning til SPT.

Resultat Fra prosjektet startet i oktober 2022 til i dag, har ca 70 % av de aktuelle pasientene blitt screenet. I tillegg blir andre diagnosegrupper screenet, og flere av disse henvises til SPT. Antall pasienter henvist til SPT har økt i prosjektperioden, og det har vært flere henvisninger fra Medisin 3 enn fra andre avdelinger.

Konklusjon Screeningverktøyet er tatt aktivt i bruk. Dette har ført til at flere pasienter får tilbud om og takker ja til oppfølging av SPT. Resultatet er dermed at flere pasienter med KOLS og hjertesvikt ved HDS får tilbud om palliativ behandling.

A44

Preferanser for kommunikasjon og støtte i siste fase av livet - sett fra pårørendes perspektiv

Forfattere: Hege Foerster1, Nina Elisabeth Hjorth1, 2, 3

1. Palliativt senter, Haukeland universitetssjukehus 2. Kompetansesenter i lindrande behandling Helseregion Vest, Helse Bergen 3. Klinisk institutt 1, Universitetet i Bergen

E-post: hegefoerster@gmail.com; nina.elisabeth.hjorth@helse-bergen.no

Tittel: Preferanser for kommunikasjon og støtte i siste fase av livet - sett fra pårørendes perspektiv

Bakgrunn Helsepersonell undervurderer ofte pårørendes behov for informasjon og støtte i livets sluttfase. Med ønske om å forbedre oppfølging av pårørende på vår palliative avdeling, utforsket vi pårørendes preferanser for kommunikasjon og støtte under pasientenes siste fase av livet.

Metode Vi deltok i det internasjonale iLive-prosjektet og gjennomførte en substudie med prospektiv og eksplorativ kvalitativ design. Fem intervjuer ble gjennomført med pårørende til pasienter med alvorlige, livstruende sykdommer ved hjelp av en semi-strukturert intervjuguide fra iLive-prosjektet.

Resultat Fem familiemedlemmer ble intervjuet; tre døtre, en samboer og en ektemann. Fire var pårørende til pasienter med avansert kreft, en med KOLS. Medianalderen var 51 år.

Pårørende uttrykte bekymring for potensiell lidelse og manglende symptomlindring. De hadde ulike informasjonspreferanser, som ofte endret seg over tid. Behovet for åpen kommunikasjon rundt vanskelige temaer økte parallelt med sykdomsprogresjonen. Tilstedeværelse på sykehuset muliggjorde åpen kommunikasjon med helsepersonell, mens fysisk avstand vanskeliggjorde kommunikasjonen og økte bekymringene.

Pårørende benyttet ulike mestringsstrategier, der håp ofte var sentralt. Å balansere eget liv med omsorgsrollen var utfordrende. Tilpasset informasjon og støtte var nødvendig for å håndtere rollen som støttespiller i en belastende tid. De ønsket at helsepersonell skulle være oppmerksomme på deres behovsendringer ved viktige vendepunkter i sykdomsforløpet.

Konklusjon Denne lille delstudien underbygger kunnskap fra tidligere studier som viser viktigheten av tilpasset kommunikasjon mellom helsepersonell og pårørende om lindrende omsorg, døden og dødsprosessen. Bruk av et vurderingsverktøy for pårørendes behov kan muliggjøre levering av skreddersydd støtte, som kan være et alternativ for å forbedre oppfølging av pårørende ved vår palliative avdeling.

A45

Vardetreff - En møteplass for personer med uhelbredelig sykdom.

Forfattere: Bjørg Synnøve Stige1

1. Kommunalt palliativt team/Vardetreff

E-post: bjorg.stige@bergen.kommune.no

Tittel: Vardetreff - En møteplass for personer med uhelbredelig sykdom.

Bakgrunn Bergen kommune, Kreftforeningen og Vardesenteret har en samarbeidsavtale om et tilbud for voksne personer med kreftsykdom. De samme samarbeidspartnerne har også sett behovet for en diagnoseuavhengig møteplass.

Metode Det ble i 2020 opprettet en prosjektgruppe for å utvikle en møteplass til voksne mellom 30 og 65 år med alvorlig og uhelbredelig sykdom. Hovedmålet er at målgruppen skal oppleve mestring og økt livskvalitet. I februar 2023 ble en spesialsykepleier ansatt som leder for videre planlegging og drift av gruppetilbudet, i samarbeid med en fysioterapeut og flere frivillige. Tilbudets tilnærming baseres på metodeboken for «Treffstedet for kreftrammede», men tilpasses løpende erfaringer.

Resultat Et møteplasstilbud startet hver mandag fra august 2023 på Vardesenteret. Det består av fysisk aktivitet med deltakerne, å dele et måltid, samtaler rundt personlige og faglige temaer, og noen ganger med eksterne fagpersoner. Inntil 15 deltakere skal møtes ukentlig over et halvt år. Markedsføringsprosessen har bestått av fysiske og digitale brosjyrer, grupper og innlegg i sosiale medier, samt bruk av relevante samarbeidspartnere og helseforetak. Gruppen i høstsemesteret 2023 har hatt ni deltakere. En evaluering blant deltakerne ble gjennomført i desember 2023. Åtte av ni deltakere svarte. Tilbakemeldingene viser at gruppen er godt fornøyd med et viktig tilbud som bidrar til bedre psykisk helse og mestring.

Konklusjon Vardetreff, en diagnoseuavhengig møteplass til voksne med alvorlig og uhelbredelig sykdom, er en viktig arena for å dele erfaringer og snakke om vanskelige temaer med andre i liknende situasjon. Bruken av frivillige gir økte og kostnadseffektive ressurser som skaper gode opplevelser for deltakerne.

A46

Kommunale palliative team (KPT) i Norge

Forfattere: Kristian Jansen1, Bjørg Stige1, Kari Ersland2, Elin Brynhildsen3, Anne-Britt Wannebo Buvik3

1.  Kommunalt palliativt team, Bergen Kommune 2. Kommunalt palliativt team, Stavanger kommune 3. Kommunalt palliativt team, Trondheim Kommune

E-post: kristian.jansen@bergen.kommune.no

Tittel: Kommunale palliative team (KPT) i Norge

Bakgrunn Kommunale palliative team (KPT) er i nasjonalt perspektiv et nytt fenomen. KPT har blitt foreslått i flere offisielle regjeringsdokumenter som en del av løsningen for å forbedre lindrende behandling ved livets slutt. Målet generelt er kompetanseheving og kvalitetsforbedring av palliasjon i primærhelsetjenesten, gjennom klinisk støtte, undervisning, og prosedyreutvikling.

Metode Teamene har hatt kontakt med forgjenger-team andre steder både i etableringsfasen og etterpå. Under Landskonferansen i palliasjon i Molde i 2022 møttes de tre etablerte teamene fra Bergen, Stavanger og Trondheim. September 2023 møttes seks forskjellige KPT på Helsehuset i Stavanger for et første nettverksmøte. Teamene delte erfaringer, snakket om forskjeller og likheter i organisering, utfordringer, ressurser og aktivitet.

Resultat KPT i Stavanger ble opprettet i 2017, dernest i Trondheim i 2018, før Bergen i 2021. I 2023 er det oss bekjent opprettet KPT også i Sandefjord, Fredrikstad, og Levanger. Størrelse, organisering og ressurser varierer betydelig. Fire av de seks KPTene som møttes i 2023, var samlokalisert med palliativ sengepost, tre av disse sengepostene var kommunale. Ett av teamene manglet lege i øyeblikket. Ingen er organisert som Kommunalt palliativt senter.

Konklusjon NOU 2017:16 anbefaler etableringen av Kommunale palliative sentre, i form av samlokaliserte KPT og kommunale palliative sengeposter med FoU-aktivitet. En slik organisering kan bli viktig også for å ruste kommunene til den nye spesialiseringen i palliativ medisin. Flere KPTer er på gang nasjonalt. Vi oppfordrer alle etablerte KPT til å være med på erfaringsdelingen, og alle i etableringsfasen til å ta kontakt. Kontaktoversikt vil finnes på NFPMs nettsider.

A47

Utredning av mulig innretning av ambulante palliative team i Oslo

Forfattere: Tonje Hov Grønlie1, Karoline Stray2, Torunn Wibe1, Tore Basmo Bergh1

1. Helseetaten i Oslo 2. OsloMet

E-post: tonjehov.gronlie@hel.oslo.kommune.no, karoli@oslomet.no; torunn.wibe@hel.oslo.kommune.no; tore.bergh@hel.oslo.kommune.no

Tittel: Utredning av mulig innretning av ambulante palliative team i Oslo

Bakgrunn Oslo kommune har i likhet med flere andre kommuner ambisjon om å styrke tilbudet om lindrende behandling og omsorg til de av kommunens innbyggere som trenger det. Et overordnet mål er å skape likeverdige tjenester innenfor palliasjonsfeltet, og at flere som ønsker å dø hjemme, kan få anledning til det.
Helseetaten i Oslo kommune fikk derfor i 2023 i oppdrag fra Byrådsavdeling for helse å utrede mulig innretning av ambulante palliative team i hele byen i samarbeid med spesialisthelsetjenesten, Sykehjemsetaten og bydelenes hjemmetjenester.

Metode Det er gjort et omfattende innsiktsarbeid, og det er blitt brukt ulike metoder for innsamling og bearbeiding av data; i) dialogkonferanse med deltakere fra kommunen og spesialisthelsetjenesten, ii) spørreundersøkelser til kommunalt ansatte med erfaring innenfor palliasjon, iii) fysiske og digitale møter med lokale interessenter og palliative team i andre kommuner og iv) systematisk litteraturgjennomgang.

Resultat Ved innsendelse av abstrakt foreligger ikke endelig resultat av utredningen. Utredningsrapport skal leveres før sommeren. Innsiktsarbeidet så langt har imidlertid gitt holdepunkter for at det uansett valg av modell for innretning av ambulant palliativt team, er behov for å styrke basiskompetansen i palliasjon i de kommunale helse- og omsorgstjenestene i Oslo. Ressurssykepleierfunksjonen må også tydeliggjøres og styrkes. Undervisning, klinisk rådgivning og veiledning vil være viktige oppgaver for et ambulant team, i tillegg til å bidra med spesialkompetanse i direkte pasientarbeid.

Konklusjon I en eventuell presentasjon på konferansen vil vi kunne si noe om de erfaringene vi har gjort i prosessen med utredningen, og noe om hva vi har konkludert med.

A49

Hvorfor bør palliative pasienter inkluderes i kliniske intervensjonsstudier

Forfattere: Ørnulf Paulsen1,3, Tomm Bernklev2,3

1. Palliativ enhet, Sykehuset Telemark HF, Skien 2. Forskningsavdelingen, Sykehuset i Vestfold
3. Institutt for klinisk medisin, Universitet i Oslo

E-post: paor@sthf.no; tbernk@siv.no

Tittel: Hvorfor bør palliative pasienter inkluderes i kliniske intervensjonsstudier

Bakgrunn Palliative intervensjonsstudier bør designes for å sikre god inklusjon, hindre frafall og reflektere dagens kliniske praksis. ParaStop-studien undersøker smertelindrende effekt av paracetamol hos palliative pasienter som samtidig bruker sterke opioider.

Metode ParaStop er en pragmatisk, randomisert, kontrollert ikke-underlegenhets multisenterstudie med elleve norske senter. Inklusjonsperioden er 7 dager, smerteintensitet er hovedendepunkt. Inklusjonskriterier: voksne pasienter med kreftrelatert smerte og gjennomsnittlig smerteintensitet ≥2-≤7 (NRS 0-10) som bruker paracetamol og sterke opioider (ikke iv/sc) med forventet levetid > 2 måneder. Størrelsesberegning er 204 pasienter. Vi rapporterer inklusjons- og kvalitative data 30 måneder etter oppstart.

Resultat Fra september 2021 er 101 pasienter inkludert i studien. Prescreening identifiserte 641 mulige pasienter: 41 av disse ønsket ikke å delta, 48 hadde for lite smerte, 39 for kort forventet levetid, 128 klarte ikke studieprosedyrene, 77 brukte s.c./i.v. opioider, hos 78 pasienter var årsak ikke angitt. Sentrenes inklusjonsrate samsvarte ikke med deres pasientgrunnlag. Personellet rapporterte redsel for å belaste pasienten ytterligere (portvaktfunksjon) og at det krevde stor innsats å identifisere potensielle studiepasienter. Behandlere oppfattet inklusjonskriteriene som enkle, at pasientene forsto studien og at flertallet ønsket å delta.

Konklusjon Pragmatiske studier med intervensjoner tilsvarende klinisk praksis gjennomført med palliative pasienter og relevante endepunkter er viktige for å bedre kunnskapsbasert behandling. Inklusjonshastigheten i ParaStop-studien er vesentlig langsommere enn antatt. Helsepersonell oppfattet studien som viktig, men beskyttet likevel pasientene fra deltakelse. Dette gir risiko for skjevheter. Vi vil diskutere forhold ved ParaStop-studien og klinisk praksis som kan bidra til at flere palliative pasienter kan rekrutteres til kliniske studier.

A50

Lindrende sedering i livets sluttfase – Journalføring og bruken av kodeverk

Forfattere: Anne Berit Guttormsen1, Therese Strømsli1, Jan Henrik Rosland1

1. Palliativt senter, Kirurgisk serviceklinikk, Haukeland universitetssjukehus, Bergen

E-post: anne.guttormsen@helse-bergen.no

Tittel: Lindrende sedering i livets sluttfase – Journalføring og bruken av kodeverk

Bakgrunn Bruk av lindrende sedering i livets sluttfase ble aktualisert i Norge med Bærumsaken i 1998. I kjølvannet av denne saken ble det laget retningslinjer lansert i 2001 og revidert i 2015. Nylig har EAPC publisert et rammeverk for palliativ sedering med 42 anbefalinger, inkludert forslag til medikamentvalg.

Metode Vi ønsket å evaluere egen praksis. Det ble gjort et fritekstsøk med søkeord «lindrende sedering» i DIPS ved Palliativ sengepost, Lungeavdelingen og Kreftavdelingen for perioden 1.1.2022 til 22.3.2024. Søket identifiserte 34 unike pasienter.

Resultat Av de 34 pasientene som ble identifisert, mottok 10 av dem lindrende sedering. Gjennomsnittsalderen var 47,6 år, med en spredning fra 13-76 år. Åtte pasienter var menn. Sju av pasientene døde på palliativ sengepost, og sju pasienter hadde en kreftdiagnose. De mest brukte medikamentene var opiat (morfin/oxycodone) og midazolam. I tillegg fikk fire pasienter propofol, og en pasient fikk dexmedetomidin. Dokumentasjon av gjennomført prosedyre i henhold til legeforeningens retningslinjer ble funnet i to journaler. Prosedyren ble kodet med WDJA15 "Ikke våken sedering" i fire journaler.

Konklusjon Lindrende sedering i livets sluttfase er en sjelden brukt prosedyre. Dens anvendelse krever grundig dokumentasjon og etterlevelse av retningslinjer. Det er et behov for forbedring av dokumentasjon og etterlevelse av retningslinjene i vårt fagmiljø. Spesielt må kodingspraksis for lindrende sedering i pasientjournaler være mer presis for å sikre nøyaktig og detaljert dokumentasjon. Prosedyrekoden WJAD15 for "Ikke våken sedering" synes ikke tilstrekkelig spesifikk.

A51

Et nytt frivillighetstilbud til alvorlig syke og døende pasienter i sykehus. Erfaringer fra iLIVE-prosjektet "Live well - die well"

Forfattere: Grethe Skorpen Iversen1, Mona Vindenes2, Dagny Faksvåg Haugen1,3, på vegne av iLIVE-prosjektet (Horizon 2020 id 825731)

1. Kompetansesenter i lindrande behandling Helseregion Vest 2. Frivillighetstjenesten, Kommunikasjonsavdelingen, Haukeland universitetssjukehus 3. Klinisk Institutt 1, Universitetet i Bergen

E-post: grethe.skorpen.iversen@helse-bergen.no

Tittel: Et nytt frivillighetstilbud til alvorlig syke og døende pasienter i sykehus. Erfaringer fra iLIVE-prosjektet "Live well - die well"

Bakgrunn Som ledd i Horizon 2020-prosjektet iLIVE "Live well – die well" (2019-2023) utviklet fem land (England, Nederland, Norge, Slovenia og Spania) i fellesskap et opplegg for en frivillighetstjeneste til å bistå alvorlig syke og døende pasienter i sykehus. Haukeland universitetssjukehus har siden 2016 hatt en frivillighetstjeneste. Dette tilbudet ble utvidet etter at 13 frivillige gjennomførte et fordypningskurs i palliasjon over åtte kvelder.
Målsettingen for denne kvalitative studien var å evaluere det nye tilbudet til alvorlig syke og døende.

Metode Ett fokusgruppeintervju med iLIVE-frivillige (n=3) og ett med ansatte (n=4), ut fra semistrukturert intervjuguide. Lydopptak ble transkribert og tematisk analysert ut fra et rammeverk.

Resultat De erfarne iLIVE-frivillige opplevde det nyttig og meningsfullt å få mulighet til å utvide sin kompetanse og derved kunne bidra på en annen måte enn før (å være til stede for støtte og samtale). Erfaringene i møte med alvorlig syke pasienter og deres nærmeste var positive. De frivillige opplevde at de ved å være til stede, kunne bety en forskjell. Ansatte fra to ulike avdelinger syntes oppdragene var godt koordinert og oppgavene avklart. De erfarte at de frivillige var engasjerte og motiverte, men bevisst sin rolle. Begge grupper fremhevet det medmenneskelige aspektet: betydningen av å få være et medmenneske og opplevelsen av at de frivillige delte sin medmenneskelige erfaring. Gruppene var enige om at det nye frivillighetstilbudet måtte gjøres bedre kjent.

Konklusjon Erfaringene med frivillighetstilbudet til alvorlig syke og døende var positive. Betydningen av det medmenneskelige aspektet ble fremhevet. Deltakerne var enige om at tilbudet må synliggjøres bedre i sykehuset.

A53

Hjemmeboende eldres oppfatninger og erfaringer med interprofesjonell kommunikasjon som en del av leveringen av integrert omsorg i primærhelsetjenesten: En meta-etnografi av kvalitative studier

Forfattere: Karoline Stray1, Torunn Wibe2, Jonas Debesay1, Asta Bye1

1. OsloMet 2. Oslo Kommune

E-post: karoli@oslomet.no; torunn.wibe@hel.oslo.kommune.no; jonasd@oslomet.no; abye@oslomet.no

Tittel: Hjemmeboende eldres oppfatninger og erfaringer med interprofesjonell kommunikasjon som en del av leveringen av integrert omsorg i primærhelsetjenesten: En meta-etnografi av kvalitative studier

Bakgrunn God kommunikasjon mellom pasienter og helsepersonell samt effektiv interprofesjonell kommunikasjon er avgjørende for å kunne tilby helsetjenester av høy kvalitet. En personsentrert tilnærming legger til rette for at pasienter opplever trygghet, anerkjennelse, og aktiv deltakelse i egen helse og velferd. Målet med denne kunnskapsoppsummeringen av kvalitative studier var derfor å utforske hvordan hjemmeboende eldre voksne opplever kommunikasjon i sammenheng med levering av integrert omsorg.

Metode Det ble gjennom ført en metasyntese av kvalitative primærstudier i tråd med Noblit og Hares syv faser av meta-etnografi. Et systematisk litteratursøk ble utført av to universitetsbibliotekarer i seks databaser ved hjelp av søkeordene 'eldre voksne', 'kommunikasjon', 'integrert omsorg' og 'primærhelsetjeneste'. Alle artikler ble vurdert av to forfattere uavhengig av hverandre.

Resultat Elleve studier ble inkludert for analyse. Eldre voksne har innsikt i interprofesjonell kommunikasjon og har preferanser for hvordan den kan gjennomføres. Gjennom analysen ble det identifisert tre primære temaer: (1) Fragmentert omsorg, kan tolkes som mangel på interprofesjonell kommunikasjon, (2) Individuelle preferanser med hensyn til involvering og bevissthet omkring interprofesjonell kommunikasjon, og (3) Mangel på interprofesjonell kommunikasjon kan fremkalle negative følelser.

Konklusjon Denne meta-etnografien viste at hjemmeboende eldre opplever det som viktig at helsepersonell har en effektiv kommunikasjon seg imellom. De eldre har ulike preferanser for interprofesjonell kommunikasjon. Dette er et viktig perspektiv for å kunne skape en tilpasset og personsentrert helsetjeneste.