P15

Palliasjon i fokus i min kommune! Korleis oppnå det?

Grete Skeie Sørhus1

1Vindafjord kommune, grete.skeie.sorhus@vindafjord.kommune.no    

Bakgrunn: Det var ynskjeleg med auka fokus på palliasjon i Vindafjord kommune (8700 innbyggarar) for best mogeleg livskvalitet hos palliative pasientar, samt leggja til rette for mest mogeleg heimetid og evt heimedød, som nemnt i nasjonale føringar.

Mål: Gjennomføre prosjekt med kompetanseheving innan palliasjon for alle yrkesgrupper som møter palliative pasientar i sitt daglege virke i kommunen.

Metode: «Prosjekt palliasjon i Vindafjord kommune»: 3-årig prosjekt med middel frå Helsedirektoratet. Prosjektorganisering med prosjektgruppe, referansegruppe og styringsgruppe. Kreftkoordinator prosjektleiar i 40% stilling.

Resultat: 

Digital opplæringspakke i lindrande behandling og omsorg ved livets slutt er fullført av 11 grupper med til saman 77 deltakarar: grupper med helsefagarbeidarar, andre fagarbeidarar og assistentar, og grupper med sjukepleiarar og vernepleiarar. Fire emne er gjennomgått med digital førebuing heime og gruppesamlingar med refleksjon, 6 møte à 2 timar. Ressurssjukepleiarar mentor i gruppene.

Nært samarbeid med avdelingsleiarane for praktisk gjennomføring. 15 timars emnekurs i palliasjon for fastlegar og sjukepleiarar, fordelt på 3 kursdagar med tema symptomlindring i livets sluttfase, førehandssamtalar, palliasjon til andre diagnosegrupper enn kreft og pasientforløp i palliasjon. Totalt 150 sjukepleiarar og legar frå Vindafjord og nabokommunar deltok. Førehandssamtalar vert tatt systematisk i bruk framover og palliasjon er tatt inn i kommunen sin helse- og omsorgsplan. Hausten 2022 er det planlagt kurs i nærværskompetanse og åndeleg omsorg. 

Konklusjon: Palliasjon er blitt satt på dagsorden og er kommen inn i kommunale planar. Tilbakemeldingar syner at kursdeltakarar har blitt tryggare og tar meir ansvar. Førehandssamtalar vert implementerte og eit kommunalt palliativt team vert vurdert.  

P14

Prosjekt: «Palliasjon til ikke-maligne pasienter»

Kristin Rian Strand1, Cecilie Stav Tunheim1, 

1St. Olavs hospital, Orkdal Sjukehus – medisinsk avdeling B4, Kristin.hustad.rian@stolav.no, Cecilie.stav@stolav.no   

Bakgrunn: Symptombelastningen ved alvorlig, kronisk progredierende ikke-malign sykdom er høy og kan ofte sammenlignes med symptombelastningen ved langtkommen kreftsykdom. Dagens palliative tilbud til ikke-maligne pasienter er nærmest fraværende, sammenlignet med det palliative tilbudet til kreftpasienter. Det gjelder ikke bare på landsbasis, men også verdensbasis. St Olav Hospital, Orkdal Sjukehus har gode forutsetninger for å kunne tilby palliasjon til ikke-maligne pasienter og dermed være framtredende på feltet. Vi driver en generell indremedisinsk avdeling og har flere sykepleiere med spesialkompetanse i onkologi, palliasjon og lungesykepleie. Forskning viser at en tidlig palliativ tilnærming gjør at pasientene blir bedre lindret og både pasienten og pårørende kan oppleve økt livskvalitet. Det kan også begrense unødvendig behandling og uhensiktsmessig bruk av intensivmedisin. I tillegg viser forskning at palliativ tilnærming kan redusere reinnleggelser og dødsfall på sykehus, og dermed føre til mer hjemmetid for pasienten, og om ønskelig; hjemmedød.

Metode: I 2021 ble det startet et fagutviklingsprosjekt som har til hensikt å øke personalets kompetanse på palliasjon ved hjelp av undervisning og veiledning. Det er utarbeidet enkle og oversiktlige screeningsverktøy og behovsvurderingsskjema for å kunne sikre at alle pasienter med behov for palliativ tilnærming får et likeverdig tilbud (som kreftpasientene på avdelingen). 

Resultat: Økt kompetanse blant ansatte og strukturert palliasjonsarbeid for pasienter med ikke-maligne lidelser. Dette igjen vil kunne resultere i bedre symptomlindring for denne pasientgruppen, samt økt livskvalitet. God implementering i den daglige driften arbeides det med fortløpende og prosjektet er pågående ut 2022.

Konklusjon: Et strukturert tilbud til den ikke-maligne palliative pasienten manglet ved Orkdal Sjukehus. Pasientgruppen er hyppig representert på avdelingen og ressursene er tilgjengelige. Ved hjelp av bedre arbeidsstruktur, kompetanseheving og veiledning av ansatte vil disse pasientene kunne få økt livskvalitet, bedre symptomlindring, mer hjemmetid og om ønskelig; hjemmedød.  

P13

Digital etterutdanning i palliativ eldreomsorg, en konsekvens av Covid-19 pandemien

Evy Gangstø Steinseide1, Irene Aasmul1

1Verdighetsenteret Bergen, egs@verdighetsenteret.no, ia@verdighetsenteret.no

Bakgrunn: Verdighetsenteret tilbyr en etterutdanning i palliativ eldreomsorg som i Covid-19 pandemien ble digitalisert. Denne undervisningsformen var en ny måte å tilby fordypning i palliativ eldreomsorg på.

Metode: Det er gjennomført en «mixed-method» studie der deltakerne ved utdanningen har besvart evalueringsskjema bestående av standardiserte svaralternativer og åpne felt til egne kommentarer og innspill. Dette har gitt kvantitative og kvalitative data. I tillegg er det gjennomført individuelle dybdeintervjuer av ledere som har hatt ansatte på etterutdanningen. Det er gjennomført tematisk analyse av intervju og fritekstfelt fra evalueringsskjema etter metode fra Clarke & Brown. Kvantitativ data er beskrevet i enkel deskriptiv statistikk.  

Resultat: Analyser viser at tilegnelse av kompetanse innenfor palliativ eldreomsorg er kompleks og det er identifisert sentrale fordeler og barrierer. Den digitale undervisningsformen kan gi større frihet, og flere får mulighet til å delta på etterutdanningen og dermed muligheten til å øke kompetansen. På den andre siden kan den digitale plattformen begrense oppfølgingen av deltakerne og deres forståelse av grunnleggende temaer og begreper. Lederne fremhever at den digitale etterutdanningen gir mulighet til at flere ansatte kan delta, og at dette har betydning for implementering i etterkant, samt åpner for større mulighet for diskusjon og refleksjon. 

Konklusjon: Å digitalisere etterutdanningen i palliativ eldreomsorg gav muligheten for å heve kompetansen hos helsepersonell til tross for en pågående pandemi. Den digitale undervisningsformen krever tilpasninger og bevissthet knyttet til fordeler og barrierer ved digital kunnskapsformidling. Erfaringene som fremkommer i denne studien vil påvirke fremtidig pedagogisk opplegg, og innholdet i programmet for palliativ eldreomsorg.

P12

iLIVE-prosjektet «Live well – die well»: Opplæring av frivillige til å bistå alvorlig syke og døende pasienter i sykehus

Grethe Skorpen Iversen1, Mona Vindenes2 og Dagny Faksvåg Haugen1,3, på vegne av iLIVE-prosjektet (Horizon 2020 id 825731)

1Kompetansesenter i lindrande behandling Helseregion Vest, grethe.skorpen.iversen@helse-bergen.no,2Frivillighetstjenesten, Kommunikasjonsavdelingen, Haukeland universitetssjukehus og 3Klinisk institutt, mona.vindenes@helse-bergen.no, 3Universitetet i Bergen, dagny.haugen@helse-bergen.no      

Bakgrunn: Under ti prosent av det frivillige arbeidet i Norge foregår i helse- og omsorgssektoren, og lite gjøres i sykehus. Haukeland universitetssjukehus (HUS) har siden 2016 hatt et frivilligkorps som bistår med følgetjeneste og annen praktisk hjelp. Dette tilbudet utvides nå gjennom deltakelse i Horizon2020-prosjektet iLIVE: «Live well – die well», der et av delprosjektene er å utvikle og evaluere en frivilligtjeneste til å bistå alvorlig syke og døende pasienter og deres pårørende i sykehus. Fem europeiske land deltar i delprosjektet; evalueringen foregår med «mixed methods»-design.

Målsettingen for første fase av delprosjektet var å utvikle og gjennomføre et opplæringsprogram for den nye frivilligtjenesten.         

Metode: Læringsmål for frivillige til å bistå alvorlig syke og døende i sykehus ble utarbeidet gjennom en tre-trinns delphiprosess blant de 13 deltakerlandene i iLIVE prosjektet. Basert på læringsmålene ble en internasjonal opplæringspakke med kombinert undervisning og veiledning utviklet.      

Resultat: Frivillighetskoordinator og forskningssykepleier har i fellesskap tilpasset og gjennomført opplæringspakken. Fire menn og ni kvinner som hadde gjennomført sykehusets grunnkurs for frivillige, gjennomførte høsten 2021 et interaktivt palliativt «fordypningskurs» på åtte undervisningskvelder. Kurstema var palliasjon, kommunikasjon, å være frivillig hos alvorlig syke, omsorg for døende, åndelig/eksistensiell omsorg, pårørende, andres sorg og å ivareta seg selv. Gruppen følges opp med regelmessig veiledning samt jevnlige samlinger for frivillige og frivillighetskoordinatorer på tvers av deltakerland.     

Konklusjon: De frivillige på HUS gir uttrykk for å føle seg godt rustet til å ta på seg oppdrag i regi av prosjektet. Å møtes på tvers av deltakerlandene oppleves berikende og inspirerende for alle parter.

P11

Pasientforløp for kreftpasienter etter avsluttet tumorrettet behandling – en støtte til bedre samhandling og palliasjon

Paulsen, Ørnulf1, Haugstøl, Torunn1, Dalene, Ronny1, Skarholt, Sigrid2, Østevik, Svend Martin1,3, Lien, Elisabeth Dahler1 

1Palliativ enhet, Sykehuset Telemark HF, 2Kreftkoordinator, Helse og Velferd, Skien kommune, 3Legetjenesten, Porsgrunn kommune

Bakgrunn: Organisering av palliasjon i Telemark, med aktiv bruk av ambulant palliativt team, har bidratt til økt hjemmetid for pasientene og økt kompetanse hos helsepersonell. Imidlertid døde bare 12 % av kreftpasientene i sitt hjem i 2018. Ved «Pasientforløp for kreftpasienter etter avsluttet tumorrettet behandling» ønsker vi å gi en mer forutsigbar oppfølging, bedre bruk av kommunale helse- og omsorgstjenester, unngå unødvendige sykehusinnleggelser og at flere pasienter skal få anledning til å dø hjemme.

Metode: En arbeidsgruppe med representanter fra kommuner og sykehus utarbeidet pasientforløpet. Det tilbys alle kreftpasienter ved avslutning av tumorrettet behandling, og inneholder:

- Palliativ vurdering med forhåndssamtale ved lege i Palliativt team, fortrinnsvis hjemme sammen med hjemmesykepleier og fastlege.

- Faste avtaler for pasientoppfølging fra primærhelsetjenesten, med tydelig ansvarsfordeling.

- Vurdering i pasientens hjem ved behov for helsehjelp på kveld og helg, som erstatter «Åpen retur»-avtale til sykehus.

- Fokus på avklaring av behandlingsnivå og brytningspunkter.

- Bedre bruk av sykehjem når omsorgsbehovet blir for stort til å håndteres hjemme.

Resultat: Implementering startet høsten 2021. Alle pasienter blir fortløpende inkludert i pasientforløpet ved avslutning av tumorrettet behandling. Pr. april -22 er 18 av pasientene døde; åtte døde i sitt hjem og sju på sykehjem.

Konklusjon: «Pasientforløp for kreftpasienter etter avsluttet tumorrettet behandling» med palliativ vurdering og forhåndssamtale kan gi helsearbeiderne en tydeligere rolle, bedre kommunikasjon og samhandling og gi riktigere bruk av helse- og omsorgstjenestene. Det kan øke muligheten for at pasientene kan dø hjemme. Erfaringer fra fokusgrupper våren 2022 blir presentert sammen med oppdaterte forløpstall.

P10

Nære relasjoners betydning for hjemmedød

Margareta Møkleby1

1Institutt for helse og samfunn, Universitet i Oslo, e-post: e.m.mokleby@medisin.uio.no

Bakgrunn: Mange kreftpasienter ønsker å dø hjemme. Forskning viser at for at hjemmedød skal la seg realisere må kreftpasienten ha uttalt et ønske om hjemmedød, ha tilgang til hjemmetjenester og palliasjon, fortrinnsvis ikke bo alene men sammen med en nær pårørende, helst ektefelle/partner. Det siste aspektet fremheves ofte som en avgjørende betingelse. Vi vet imidlertid lite om hvordan hjemmedød kommer opp som en mulighet og hvordan par snakker om og håndterer ønsker om hjemmedød. Ved Institutt for helse og samfunn, Universitet i Oslo, pågår det siden april 2021 et forskningsprosjekt om hjemmedød. Målsettingen med forskningsprosjektet er å utforske hvordan spørsmål om hjemmedød tas opp og håndteres i parforhold, hvordan alvorlig kreftsyke pasienter og deres ektefelle/partner erfarer tiden hjemme frem mot død, og hva som gjorde hjemmedød mulig eller ikke (retrospektivt). Kunnskap fra prosjektet kan hjelpe kreftpasienter og deres pårørende til å sammen med helsepersonell planlegge for hjemmedød når det er ønskelig.

Metode:

1. Intervjuer med par hvor en er kreftsyk og ønsker hjemmedød.

2. Intervjuer med den etterlatte ca. 2-3 måneder etter pasientens død.

3. Intervjuer med etterlatte som i løpet av de siste 3 årene har erfart hjemmedød for en kreftsyk ektefelle/partner (intervju med paret ikke gjort på forhånd).

Resultat: Datainnsamling pågår fortløpende. Vi vil presentere foreløpige funn fra analyse av intervjuene på Landskonferansen.

P09

I barnepalliasjon må man gi rom for både livet og døden – en kvalitativ studie av fagpersoners forståelse av begrepet barnepalliasjon    

Anja Lee, MD PhD1, Heidi Holmen, PhD2, Simen A. Steindal, PhD3, Elena A. Früh, RN2, Lisbeth G. Kvarme, PhD 2, Vibeke Bruun Lorentsen, PhD4, Nina Misvær, PHN2, Kirsti Riiser, PhD5, Anette Winger, PhD2

1Barne- og ungdomsklinikken, Oslo Universitetssykehus, uxleea@ous-hf.no, 2Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid, OsloMet, heidiho@oslomet.no, liskva@oslomet.no, elenaaf@oslomet.no, nimi@oslomet.no, anwin@oslomet.no, 3 Lovisenberg diakonale høgskole, og VID vitenskapelige høgskole  simen.alexander.steindal@ldh.no, 4VID vitenskapelige høgskole vibekebruun.lorentsen@vid.no, 5Institutt for fysioterapi, OsloMet, kiri@oslomet.no

Bakgrunn: Begrepet barnepalliasjon forstås og brukes ulikt innad i helsetjenesten og mellom fagpersoner. Tidligere forskning har i liten grad utforsket denne forståelsen og begrepsbruken, og vi ønsket derfor å undersøke fagpersoners forståelse av barnepalliasjon ved norske sykehus.

Metode: Vi brukte et utforskende og beskrivende design og gjennomførte fire fokusgruppeintervjuer med til sammen 21 fagpersoner som jobber i sykehus med barn og unge i palliative forløp. Materialet ble analysert ved hjelp av kvalitativ innholdsanalyse.   

Resultat: Begrepet barnepalliasjon omhandler to temaer.

Tema 1: «et skremmende begrep som fremkaller negative følelser». Tema 1 kan deles inn i kategoriene «et ukjent og ikke meningsfullt konsept», «et konsept som fortsatt er forbundet med døden og døende» og «helsepersonells ansvar for å ta i bruk konseptet for en felles forståelse.»

Tema 2: «et bredt og komplementært konsept». Tema 2 kan deles inn i kategoriene «helhetlig omsorg for barnet og familien», «å gi rom for livet og døden samtidig» og «betydningen av lindring og lindrende omsorg».    

Konklusjon: Studiedeltakerne reflekterte ulikt om begrepet barnepalliasjon, men de fleste fremhevet livskvalitet, helhetlig omsorg for barnet og barnets familie, samt tverrfaglig samarbeid som kjerneelementer – der både livet og døden må få plass. Oppmerksomhet på og kunnskap om barnepalliasjon blant helsepersonell kan endre forståelsen av ordet fra å være et negativt ladet begrep som man ikke ønsker å bruke, til et begrep som er akseptert av alle parter, implementert i praksis og som utøves etter hensikten.

P08

Tverrfaglig samhandling i og mellom kommune- og spesialhelsetjenesten, med fokus på systematisk oppfølging av pårørende i palliativ fase: Implementering av kartleggingsskjemaet CSNAT

Silje Kaldhusdal1

1Blindheim omsorgssenter (prosjektleder), Ålesund kommune, silje.synnove.kaldhusdal@alesund.kommune.no      

Bakgrunn: Fagfeltet palliasjon og helsepolitiske føringer understreker den svært krevende situasjonen mange pårørende står i og betydningen av at de får tilstrekkelig støtte, informasjon og avlastning fra helsetjenesten. Vi har gjennom pandemien sett en utvikling i at flere pasienter og pårørende ønsker mer tid hjemme og en eventuell hjemmedød. Dette innebærer at vi som helsepersonell må ivareta pårørende best mulig, slik at de greier å stå i sin rolle som pårørende lengst mulig. Dette er en gevinst både for pasient, pårørende og helsepersonell.      

Metode: Implementering av kartleggingsverktøyet CSNAT (Carrer Support Needs Assessment Tool) i Lindrende enhet - sykehjem, en hjemmetjenestesone og palliativt team sykehus. Dette vil systematisere pårørendesamtalene og det pårørendearbeidet som vi allerede driver med. Det vil også gi oss noe håndfast som vi kan samarbeide om.      

Resultat: Resultatene hittil i prosjektet viser at de fleste pårørende er positive til kartleggingen. Pasientene blir også beroliget og er positive til at vi tar oss av pårørende ved hjelp av kartleggingsskjemaet og samtale. Pasientene er ofte bekymret for sine pårørende, de kan bruke mye krefter på å tenke på hvordan sine pårørende har det, de kan føle at de belaster sine pårørende med mange oppgaver. En masterstudent ved virksomheten har forsket på pårørende sine erfaringer med CSNAT, ved hjelp av intervju. Her kommer det frem at pårørende ønsker tidlig kartlegging av sine behov og at en kartlegging er nødvendig i forhold til alle oppgavene og bekymringene som de står i, over lang tid. Ansatte har også blitt spurt om nytten av skjemaet, de ser nytten av å bruke skjemaet. Samtalene blir mer systematisert.       

Konklusjon: CSNAT- kartleggingsskjema og prosedyren rundt dette er noe som vi vil fortsette med etter endt prosjektperiode i 2023. Det finnes i dag ingen andre kartleggingsskjema for pårørendes behov for støtte. CSNAT- kartlegging vil gi nytte både for pårørende, pasienter og helsepersonell. Det vil på sikt være tidsbesparende for helsepersonell da kartlegging og samtaler vil bli mer systematiserte. Det vil også kunne hjelpe pårørende i å stå i sine oppgaver lengre, noe som kan gjøre at pasientene kan være hjemme lengre før de for eksempel har behov for institusjonsplass. Det vil også gi pasientene mer ro og mindre bekymringer når de vet at sine pårørende blir ivaretatt.  

P07

Palliativ kartlegging og behandlingsplan

Kristian Jansen1, Margrethe Aase Schaufel2, Åse Grøthe3, Sissel Erstad4, Ingrid Johanne Garnes5, Alise Ådland6, Randi Bjørgen Johannessen7

1Seksjon for smertebehandling og palliasjon, kristian.jansen@helse-bergen.no, 2Lungeavdelingen, Haukeland universitetssykehus, 3Forsknings- og utviklingsavdelingen, Haukeland universitetssykehus,  4Avdeling for gastrokirurgi, Haukeland universitetssykehus, 5Forsknings- og utviklingsavdelingen, Haukeland universitetssykehus, 6Etat for hjemmebaserte tjenester, Bergen kommune, 7Seksjon smertebehandling og palliasjon, palliativt team Haukeland universitetssykehus

Bakgrunn: I arbeidet med pasienter i livets sluttfase er planlegging sentralt, og behandling og omsorg bør så langt mulig respektere pasientens og dens nærmestes ønsker for hva som er viktig. Både samtaleprosessen med pasient og familie og helsepersonells vurderinger må dokumenteres, og følge pasienten ved overganger i helsevesenet. Flere dokumentmaler for palliative planer finnes nasjonalt. Palliative planer skiller seg noe fra Individuell plan (IP), som er en lovfestet pasientrett, mens palliative planer er et verktøy for helsepersonell.       

Metode: Høsten 2021 startet et samhandlingsprosjekt i Bergen om en felles struktur for dokumentasjon av palliative helseopplysninger, og prosedyrer for bruk og samhandling. Representanter fra Haukeland universitetssykehus, Haraldsplass Diakonale Sykehus, hjemmesykepleien, kommunalt palliativt team, en fastlege og en brukerrepresentant utarbeidet «Palliativ kartlegging og behandlingsplan», en syntese av eksisterende kommunale planer og et kartleggingsdokument ved Haukeland universitetssykehus. Prosjektet er finansiert av såkornmidler via Fagråd for lindrande behandling i Helse Bergen.       

Resultat: Prosedyrer for implementering ble etablert både i sykehus og kommunalt. Planen kan brukes som en delplan av IP, men også når pasienten ikke hadde IP. Pilotering ble gjennomført på tre sykehusavdelinger, ett sykehjem, og i det kommunale palliative teamet i ukene 6-9 i 2022, og evaluert med spørreskjema til involvert helsepersonell. Implementering av Palliativ kartlegging og behandlingsplan ble vurdert som nyttig og gjennomførbart av involvert helsepersonell.

Konklusjon: Prosjektet er planlagt avsluttet mai 2022, og det jobbes videre med plan for utrulling og implementering, samt ytterligere evaluering av pasienter/pårørende.

P06

Kommunalt palliativt team (KPT) i Bergen

Kristian Jansen1, Christine Flygel Kråkenes1, Beate Kosinski1, Kyrre Pedersen1     

1Kommunalt palliativt team (KPT) i Bergen, kontakt: kristian.jansen@bergen.kommune.no       

Bakgrunn: Kommunale palliative team (KPT) har vært foreslått i flere sentrale nasjonale politiske dokumenter som en del av løsningen på bedre omsorg ved slutten av livet. Få slike team er etablert så langt i Norge.       

Metode: KPT i Bergen kommune startet 1. oktober 2021. Teamet er organisert under sykehjemsetaten, og støtter fastleger og kommunalt helsepersonell i møte med palliative pasienter. Teamet består av to palliative sykepleiere, og to leger. De to legene jobber annenhver uke i teamet, en av sykepleierne jobber fulltid klinisk og den andre er prosjektleder. Teamet er samlokalisert med Kommunal Allmennmedisinsk Sengepost (KAS), en kommunal intermediærenhet i Bergen. Teamet etterstreber kort responstid på telefon, hverdager kl. 08-15:30. KPT kan sende e-meldinger, men mangler en egen elektronisk mottakeradresse.            

Resultat: KPT har arbeidet klinisk med veiledning over telefon, elektroniske meldinger, felles sykebesøk og tverrfaglige samarbeidsmøter. Veiledningen skjer enten på legekontor eller der pasienten bor, være det i sitt private hjem, sykehjem, eller annen kommunal institusjon. Vi jobber også med å gjøre oss kjent, etablere samarbeidsrutiner, og underviser for kommunalt helsepersonell. Vi bidrar i et samhandlingsprosjekt om en dokumentasjonsstruktur for palliative pasienter: Palliativ kartlegging og behandlingsplan.  

Konklusjon: Teamet er stadig i oppstartfase, men opplever et behov for tjenestene og at tilbudet er velkomment hos samarbeidspartnere. Det deles ut spørreskjema til bruk i evaluering. Av utfordringer kan nevnes mangel på elektronisk adresse, overlappende funksjon med to palliative sykehusteam, bruk av tre EPJ system i kommunen, å bli kjent for fastleger og unngå å ta over rollen til fastlegene. 

P05

Barnepalliasjon: barnets beste i sentrum - utvikle et bærekraftig tjenestetilbud for barn med palliative behov og deres familier

Aart Huurnink1, Hege Synnøve Hetland1

1Kommunalt palliativt team, Helsehuset Stavanger aart.huurnink2@stavanger.kommune.no,hege.synnove.hetland@stavanger.kommune.no

Bakgrunn: Barnepalliasjon har vært en del av arbeidet til Kommunalt palliativt team i Stavanger

kommune siden 2019 gjennom samarbeid med Madla avlastningsbolig. Erfaringen viser at det

er behov for å tydeliggjøre kommunens rolle i barnepalliasjon i tråd med nasjonal faglig

retningslinje for palliasjon til barn og unge. Arbeidet har synliggjort behov for avlastning og

et tilrettelagt tilbud i hjemmet. Det er også behov for å styrke samarbeidet med

spesialisthelsetjenesten, spesielt med barnepalliativt team som etableres våren 2022.

Barnepalliasjon handler om å «leve hele livet».

Metode: For å utvikle et tjenestetilbud av god kvalitet har vi, i samarbeid med Eggs design,

gjennomført workshoper for å innhente brukererfaringer fra foreldre/foresatte og fra

virksomheter i Stavanger kommune og spesialisthelsetjenesten. Metoden som er brukt er basert på tjenestereisemodellen. En har innhentet erfaringer fra reisen barnet og familien har hatt, blant annet i møte med tjenesteapparatet. Dette inkluderer milepæler, oppturer og nedturer i forløpet. Kompetanseøkning er en viktig del i forbedring av tjenestetilbudet. I prosjektet gjøres dette gjennom utvikling av kompetansehjul, fagdag og kurs/konferanser. I samarbeid med USHT etableres et tverrfaglig fagnettverk i barnepalliasjon for kommuner i Stavanger helseforetak og spesialisthelsetjenesten med oppstart høsten 2022.

Resultat: Vi kommer til å presentere resultater fra workshopene med oppturer og nedturer i reisen for barnet, foreldre og søsken. En gjengående utfordring er mangel på koordinering, informasjonsflyt og samhandling. Eksisterende tjenestetilbud er ofte ikke i samsvar med barnet og familiens behov.

Konklusjon:

Erfaringene fra workshop danner et godt grunnlag for å utvikle et bedre tjenestetilbud med bruk av tjenestereisemodellen.

P04

Omsorg for alvorlig syke og døende i sykehjem under strenge smittevernsrestriksjoner

Sidsel Ellingsen1, Trine Oksholm1, Lise- Merethe Alper1, Sigrunn Drageset2, Ragnhild Johanne Tveit Sekse1, Hilde Smith-Strøm1, Gro Beate Samdal1

1VID vitenskapelige høyskole sidsel.ellingsen@vid.no, trine.oksholm@vid.no, lise-merethe.alpers@vid.no, ragnhild.sekse@vid.no, hilde.smith-strom@vid.no, gro.samdal@vid.no, 2Høgskulen på Vestlandet sigrunn.drageset@hvl.no

Bakgrunn: Koronapandemien har rammet eldre med annen underliggende sykdom hardt. Norske helsemyndigheter anbefalte at sykehjemsbeboere som ble syke av Covid-19 skulle behandles på sykehjemmet. Dette medførte at helsepersonell i sykehjem fikk erfaring med å gi omsorg til alvorlige syke og døende under strenge smittevernsrestriksjoner. Målet med studien var å utforske helsepersonells erfaringer med å håndtere covid-19-pandemien på sykehjem.

Metode: Helsepersonell ved tre private og tre kommunale sykehjem i en storby i Norge deltok på fokusgruppeintervju som fant sted på hvert sykehjem mellom mars og mai 2021. Teoretisk domenerammeverk (TDF) ble brukt i utformingen av intervjuguiden og analyse.

Resultat: Helsepersonellet sto samlet og påtok seg ansvar for alvorlig syke og døende under svært krevende arbeidsforhold. Deres største frykt var å smitte andre da det ville medføre lidelse for beboerne og at personale måtte i karantene. Sykehjemmene ble i ulik grad rammet av Covid-19-infeksjon, men alle hadde strenge smittevernsrestriksjoner med konsekvenser for beboere, pårørende og ansatte. Bruk av munnbind gjorde det vanskelig for beboerne å oppfatte hva som ble sagt. Ved smitte / mistanke om smitte ble beboer isolert, og helsepersonell måtte benytte fullt smittevernsutstyr i omsorgen. Hvis en beboer var døende, fikk pårørende være til stede, men sykdomsforløpet ved Covid-19 infeksjon endret seg raskt slik at døden kunne inntreffe før pårørende rakk frem.

Konklusjon: Sykehjem er i varierende grad tilrettelagt for smittevern. Smittevernstiltakene ved Covid-19 pandemien var en stor belastning både for beboere, pårørende og helsepersonell på sykehjem og enkelte pasienter døde uten at pårørende var til stede.

P03

Hvordan har barn som pårørende blitt ivaretatt under pandemien i 2021?

Britt Carlsen1, Lisa Scheibert1

1Lovisenberg Diakonale Sykehus, Lovisenberg Lindring og Livshjelp, britt.carlsen@lds.no

Bakgrunn: Oppfølging av barn som pårørende er en lovpålagt og viktig oppgave for helsetjenesten. Barn trenger å bli snakket til om situasjonen de og familien er i. Hensikten med vår studie er å sammenligne oppfølging av barn som pårørende til pasienter i en palliativ døgnenhet i pandemiåret 2021 med 2019 uten pandemi.

Metode: Studien er et fagutviklingsprosjekt med et retrospektiv design, gjennomført ved Lovisenberg Lindring og Livshjelp døgnenhet (LLL). Oversikt over antall kartleggingsskjema av «Barn som pårørende» registrert i DIPS arena fra 2019 og 2021 er inkludert i studien. Skjemaet skal fylles ut når pasientene har barn under 18 år.

Resultat: I 2019 var 339 pasienter innlagt på døgnenheten ved LLL. Av disse hadde 14 pasienter barn. I 2021 ble 340 pasienter innlagt og av disse hadde 25 familier barn. I 2019 ble 8 barn fulgt opp med samtale på døgnenheten, 4 skoler ble kontaktet og 3 helsesykepleiere.  I 2021 ble 21 barn fulgt opp med samtaler på døgnenheten, 13 skoler ble kontaktet og 9 helsesykepleiere.

Konklusjon: Gjennomgangen viser at det i 2021 er flere barn som har fått oppfølging enn i 2019. Det har også vært flere familier med barn innlagt i døgnenheten. Pandemien med sine restriksjoner har ikke unnlatt å holde fokuset på viktigheten av å ivareta barn.  Det kan ha sammenheng med engasjerte barneansvarlige som har fulgt opp arbeidet over mange år. Det er tema flere ganger i halvåret på fagdager og i ukentlige tverrfaglige møter. Arbeidet er forankret i ledelsen.

P02

Kompetanseoverføring i sykehus; legers og sykepleieres erfaringer etter samarbeid med palliativt team - en kvalitativ studie

Janet Bakken1, Bodil Furnes1

1Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Stavanger, janet.bakken@uis.no, bodil.furnes@uis.no

Bakgrunn: En organisert kompetansebygging er nødvendig for å videreutvikle fagfeltet palliativ medisin, og palliative team har her en viktig rolle. En grunnleggende forutsetning for god palliativ behandling er at hele personalet har den nødvendige kompetansen. Hensikten med studien var å undersøke hvilke forhold som er av betydning for at leger og sykepleiere i sykehusavdelinger skal erfare kompetanseoverføring som følge av samarbeid med palliativt team.   

Metode: Kvalitativ forskningsmetode med et deskriptivt-eksplorativt design, basert på semistrukturerte intervjuer, ble benyttet i studien. 4 leger og 4 sykepleiere ble inkludert ved strategisk utvalg. Intervjuene ble analysert med kvalitativ innholdsanalyse beskrevet av Graneheim og Lundman.

Resultat: Flere forhold synes å påvirke kompetanseoverføring. Resultatene ble tydeliggjort gjennom diskusjonsområdene; ‘Betydning av organisering og samarbeid’ og ‘Betydningen av ulike tradisjoner i praksis’. En multiprofesjonell tilnærming i avdelingene, der samarbeidet mellom palliativt team og avdelingene er preget av tillit og trygghet, samt forståelse for den andres arbeidssituasjon er viktig. Respekt for den andres kompetanse framkom som vesentlig. Det er behov for en tydelig plan for arbeidet, strukturerte samtaler og felles språk. Det bør tilstrebes et samarbeid med fysiske møter, der leger og sykepleiere kan være deltagende i diskusjon, observasjon og behandling.     

Konklusjon: En multiprofesjonell tilnærming, der spesialisert og generell palliativ behandling er integrert i oppfølgingen av pasienten, kan føre til økt samarbeid og kompetanseoverføring. Kompetanseoverføring skjer i en sosial kontekst, og det må derfor være tilrettelagt for fysisk samarbeid. God kultur for kompetanseoverføring må tilstrebes i alle avdelinger og være forankret i ledelsen. 

P01

“Det var 15 minutter uten smerter” - en pilotstudie om musikkterapi ved uhelbredelig lungesykdom 

Vilde Bruland Andresen1, Wolfgang Schmid2,3, Tarjei Låstad4, Katrin Sigurdardottir5,6, Jörg Assmus7, Margrethe Aase Schaufel8,9

1Det medisinske fakultet, Universitetet i Bergen, v.b.andresen@gmail.com, 2Griegakademiets senter for musikkterapiforskning (GAMUT), Universitetet i Bergen, 3Sunniva Klinikk, Haraldsplass Diakonale Sykehus, 4Bjørgvin DPS, Helse Bergen, 5Seksjon for smertebehandling og palliasjon, Helse Bergen, 6Kompetansesenter i lindrende behandling, Helseregion Vest, 7Forsknings- og utviklingsavdelingen, Helse Bergen, 8Bergen Respiratory Research Group, Lungeavdelingen, Haukeland Universitetssjukehus, 9Klinisk Institutt 1, Universitetet i Bergen     

Bakgrunn: Mennesker med uhelbredelig lungesykdom har svært høy symptombyrde, som kan være vanskelig å lindre. Denne pilotstudien undersøkte hvordan musikkterapi opplevdes med tanke på sykdomsmestring, symptomlindring og livskvalitet hos denne pasientgruppen, og hvordan tilbudet lot seg gjennomføre under sykehusoppholdet.

Metode: Vi gjennomførte pilotstudien til voksne pasienter innlagt med uhelbredelig lungesykdom våren 2021 ved Lungeavdelingen, Haukeland Universitetssykehus, ved bruk av et utforskende mixed methods implementeringsdesign. Det ble gjennomført kvalitative intervju med deltakerne samt EQ-5D, European Association for Palliative Care-datasett og evalueringssamtale med postpersonalet. Intervjuene ble analysert ved bruk av systematisk tekstkondensering. De kvantitative dataene ble analysert med deskriptiv statistikk.   

Resultat: 18 deltakere (7 menn, 11 kvinner, alder 57-90 år) ble inkludert i perioden 6/4-15/6-21 av totalt 93 screenede pasienter. Det ble gjennomført 1-5 musikkterapisesjoner per deltaker. Totalt ble det gjennomført 24 sesjoner, der samtale og lytting til musikk var en vesentlig del av innholdet. Symptombyrde målt ved ESAS var lavest rett etter musikkterapibehandlingen sammenlignet med målinger før og etter avsluttet prosjektperiode, men uten statistisk signifikans grunnet få deltakere. Analyser av de kvalitative intervjuene viste følgende tema som skildrer hvordan deltakerne opplevde musikkterapitilbudet: 1) Livsløpsnarrativ og personsentrert tilnærming 2) Den terapeutiske relasjonen og felleskapets betydning 3) Frirom fra sykdom og opplevelse av sykdomsmestring.    

Konklusjon: Ut fra deltakernes perspektiv bedrer et personsentrert musikkterapitilbud symptombyrde og sykdomsmestring, og lar seg gjennomføre på en travel sengepost. Musikkterapi bør derfor vurderes implementert som del av den helhetlige behandlingen av mennesker med uhelbredelig lungesykdom som ønsker dette tilbudet.